Uvissheten
hadde kommet over meg. Ingen av legene kunne gi meg noen konkrete svar, de
måtte prøve seg frem. Ja, jeg var rett og slett blitt en prøvekanin. Jeg måtte
ta leverbiopsi, dvs at man får lokalbedøvelse og de ”skyter” som en luftpistol
inn igjennom huden og tar ut en bit av leveren som de tester. Og i mitt
tilfellet skulle de ta vare på en del av biten for å kunne bruke i ett
forskningsprosjekt. Jeg tok også ultralyd jevnlig av leveren for at legene
kunne se hvor mye som var betent.
Hjemme
gikk dagene mine for det meste til å hvile (prøve i hvert fall). Gikk små turer
med hunden min og var selvfølgelig sosial når jeg hadde krefter til det. Jeg er
jo veldig sosialt anlagt så det var jo bare en tålmodighets prøve i seg selv og
tilbringe så tid i mitt eget selskap. Misforstå meg rett, liker meg sjæl veldig
godt, men det kan bli for mye av det gode. Jeg ”flytta” inn i Sopranos, trodde
ett lite øyeblikk der at jeg var en av de.
Legene
forespeilet seg at jeg kom til å være sengeliggende lenge, det var noe jeg var
helt uenig i. Så jeg begynte så smått og testet ut egne grenser og se hva
kroppen tålte. Og stakkars det gikk veldig utover min noe bedagelige anlagte
hund (shih-tzu) begynte med små turer etter hvert ble det 1,2,3 og 4 timers
turer. Til han dessverre pådro seg belastningsskade i foten. Og jeg fikk
beskjed at han ikke tålte så mye tur gåing, fader heller.. disse turene var jo
høydepunktet i min nye hverdag.
Som sagt
tidligere, måtte jeg tilbake på Grays Aker en gang i uken for å ta blodprøver
og medisinene ble justert. Tålmodigheten min ble virkelig satt på prøve, jeg er
vanligvis ganske utålmodig av meg. Så det å vente 3-4 timer på at blodprøvene
skulle bli ferdig analysert var noe langtekkelig. Deretter vente noen timer til
på Mc Steamy som skulle få tid til å gi meg svar på prøvene. Så ja, en dag i
uken gikk hele dagen med til å vente. Eller alle
dagene mine gikk med til å vente. Vente på å få vite at jeg forhåpentligvis var på bedringens vei. Jeg hadde alltid med meg to spørsmål når jeg
kom til Grays Aker. Det var; Når blir jeg frisk? Og når kan jeg drikke vin?
Noen vil
nok reagere på viktigheten min rundt det med alkohol. Det skal sies at et par
av legene gjorde også. Men hvilken 29 åring er det som ikke liker å ta seg ett
glass eller en flaske vin i hyggelig selskap? Man blir opphengt i ting man ikke
kan få eller får lov til (dette henger vel igjen fra barndommen) og ja, jeg ble
veldig opphengt i at jeg ikke fikk lov å drikke. Det er fordi jeg liker det veldig
godt og ikke minst for at jeg ikke fikk lov.
Jeg hadde
tre leger som var på mitt ”tilfellet” var Mc Dreamy, Mc Steamy og etter ett par
uker kom Mc Stureplan inn i bildet. Jeg og Mc Stureplan kom ikke sånn kjempe
godt overens. Noe jeg egentlig synes var litt merkelig, for jeg pleier å komme
godt overens med de fleste. Noe av grunnen til dette var at Mc Stureplan skulle
ha meg med i ett forskningsprosjekt. Noe jeg sa mer enn gjerne ja til i og med
at dette skal kunne hjelpe andre med leversykdommer. Jeg følte litt at Mc Stureplan
var ”lærlingen” til de to andre innbarka gastro legene. Han skal ha for at han
var veldig pliktoppfyllende.
Scenario;
jeg hadde tatt leverbiopsi, da med lokal bedøvelse (litt som dag-kirurgi). Man
blir sliten, nedsatt almenntilstand og ikke minst det gjør veldig vondt
etterpå. Man skal være sengeliggende i ca 6 timer etter biopsien er utført. Jeg
hadde sterke smerter og av en eller annen grunn ville jeg ikke ha smertestillende(ja,
jeg skulle vel tøffe meg). Men tilslutt fikk jeg noe veldig fint inn i
veneflonen som gjorde meg slapp og ikke minst lykkelig.
Da synes
Mc Stureplan at det passet perfekt og ”Intervjue” meg om mine alkohol vaner til
dette forskningsprosjektet. Mamma som alltid stod ved min side hadde jo tatt
seg nok en ferie dag for å bli med meg på sykehuset. Hun ble beordret ut av Mc Stureplan
for at jeg kanskje i turte å være helt ærlig når mamma var i rommet. Jeg var jo
tross alt bare 29 år. Jeg er en
person som alltid snakker rett fra levera...(kremtkremt) uansett om mamma er
til stedet eller ei.
Men her
måtte jeg da i halv svima svare på utallige spørsmål ang mine alkohol vaner.
Noen av spørsmålene lød som følge; hvor mange enheter drikker du i løpet av en
uke, mitt svar var alt fra en flaske vin til to til ingen. Da svarer Mc
Stureplan; ”jasså, dette må du utdype, har du ikke kontroll på alkohol inntaket
ditt?” -Eh jo, si en flaske vin i uka da. Så spør han; ”hva ser du på som en
enhet?” -Eh ett glass vel? Han rynker litt på nesen setter på plass brillene og
sier; noen har store og noen har små vin glass hvor mye fyller du i ett glass.
Omg, blir litt oppgitt der jeg svever på en rosa sky. Så begynner han med
sprit, sier jeg drikker lite sprit men under afterski sesongen går det med en
del. Jasså svarer Mc Stureplan. Ser du på deg selv som en med ett alkohol
problem? Eh nei! Er du helt sikker på det, det er bare å svare ærlig her. Ja,
jeg svarer ærlig og ja, jeg liker å drikke. Får vite i ettertid at mamma hadde
stått og lyttet på døra, hun hadde fått seg en god latter. Man kan da ikke
intervjue en som er full av smertestillende og regne med at det skal bli en
oppegående samtale? Og jeg hadde vist slengt på til Mc Stureplan, ja jeg Elsker
å drikke og være sammen med venner og JA jeg er forbanna for at jeg ikke kan
røre alkohol og jeg er forbanna for at dere sier at jeg kanskje aldri kan
drikke igjen! Hvordan vil høstens hyttetur bli? Hvordan vil det være på
afterski? Og hvordan vil helgene være når vi som vennegjeng skal ut på byen?
Fortsettelse
følger…
