- September 2010
Jeg var 29 år og hadde fått SKRUMP
LEVER!
At det går ann, jeg trodde det bare
var babyer som fikk gulsott og alkoholikere som fikk skrumplever.
Neida, der sitter jeg som en
sunn og aktiv jente... Med skrumplever! Da begynner det virkelig å gå opp
for meg at jeg er sykere enn jeg først har trodde.
Jeg hadde faktisk vært ved godt
mot hele veien og taklet dette bra. Fikk mye skryt av leger og sykepleiere om
hvordan jeg taklet det hele.
Men kjenner jeg fortsatt blir
forbanna når jeg sitter her, den følelsen jeg fikk når legene fortalte meg at
min egen lever er ødelagt. Med akutt leverbetennelse og skrumplever forteller
legene meg også at jeg har fått autoimun hepatitt. Det vil si kronisk
leverbetennelse, ergo leveren blir høyst sannsynlig aldri bra
igjen. Dette på grunn av at det tok så lang tid før legene fant ut hva som var
galt. Tror jeg svarte som så; "det går jo ikke an, hva gjør vi med det, jeg
må jo kunne bli frisk?!?" De svarer med å sette meg på en steroide-kur
(prednisolon/kortison) i to år!! Disse medisinene er så sterke så etter to år
må vi sette deg på alternativ behandling da andre medisiner. Nye medisiner, en
av bivirkningene av disse medisinene gjorde at jeg mistet halvparten av håret
mitt, og vi må vurdere evt. levertransplantasjon.
Tidsfordriv med Se&Hør.
Litt hoven i ansiktet..litt er mye bedre en mye!
Da de snakket om denne steroide
kuren kom jeg, til skrekk og gru, på min kjære medpasient som BÆÆM endte opp
med måneansikt og opp 10-15 kg i vekt. Nå begynte det som smått å rakne
litt for meg. Jeg ble etterhvert skrevet ut av sykehuset med sykemelding i
hånda og måtte inn på sykehuset en gang i uken for å sjekke leververdiene og
regulere medisiner. Var dette min nye hverdag?
Når jeg kom hjem var jeg
fremdeles i sjokk, jeg fikk beskjed om å hvile og ikke gjøre noe
belastende.
Jeg var 29 år og fått total
forbud mot alkohol, kunne ikke ta noe som helst av tabletter, ikke en paracet
for hodepine engang. Jeg hadde mistet smak- og luktesansen. Dette var visst en
bivirkning, de sa at den skulle komme tilbake etter hvert. Jeg hadde fortsatt
ikke matlyst, så hva skulle jeg gjøre nå?! Bli en sofa sliter? For dere som har
hatt kyssesyken e.l. så vet dere nok litt hvordan det er, jeg sov ca. 14-18
timer i døgnet. Livet blir totalt snudd på hode, fra og være aktiv, jobbe
masse og trene. Å være sosial til å sitte hjemme å håpe på at medisinene skulle
fungere. Jeg følte meg ensom, selv om jeg var ikke det. Jeg hadde famille og
gode venner rundt meg. Men alle jobbet og hadde mye med sitt. Det var ikke
mange tårer jeg hadde felt siden jeg ble syk, men når jeg kom hjem gråt jeg i
24 timer. Følte jeg hadde mistet meg selv og visste ikke om jeg skulle klare å
finne meg sjæl igjen heller.
Fortsettelse følger i morgen..
min nye hverdag, jenta med leversykdommen.
