Ny hybel på Grays Aker

                                         

                                      Første middag på 3 uker, blid men allikevel så syk. 

For å prøve å finne ut hva som feilet meg var det flere blodprøver og tester som ble gjort. De hadde en grundig spørsmåls runde hvor jeg måtte oppsummere hele sommeren min.. puh! Om hvor jeg hadde vært på ferie, hva har jeg spist, hvem jeg hadde vært sammen med og hvilke restauranter jeg hadde spist på. Det føltes jo ut som verdens lengste ”jobb intervju” i og med at vi hadde vært på ferie og det var messetider på jobb. Ergo jeg hadde vært med og blant mye forskjellige folk, mat osv.

Hun jeg lå på rom sammen med var veldig syk og det viste seg at hun hadde tarmkreft, må ærlig innrømme her at jeg begynte å bli veldig nervøs. Legene finner ikke ut av hva som er galt med meg og jeg ligger på samme avdeling med andre veldig syke. 

Jeg fant ut at nå måtte jeg kreve å få litt svar fra Mc.Dreamy og Mc.Steamy (da vel og merke eldre versjonen). De sier eneste vi vet med sikkerhet er at du har organsvikt! What?! Funker ikke leveren min i det hele tatt? Jeg klødde meg jo fortsatt halvt i hjel (loppene jeg aldri ble kvitt) for dere som har hatt svangerskapskløe kan kjenne dere igjen her. Dette kom av at leveren ikke fungerte. Alle avfallsstoffene gikk rett i blodet mitt i stedet for å bli renset gjennom leveren som det vanligvis gjør. De setter meg på kortison medisin som jeg får igjennom kjære ”Caroline” intravenøst.

Jeg finner ut av at jeg ikke ønsker å dele rom med noen siden jeg ikke er (føler meg) like syk som resten. Enerom hadde de ikke ledig og jeg ville aldri krevd det for det var så mange andre som var sykere enn meg. Så jeg fant meg like gjerne en finfin spot nederst i gangen der fikk jeg et helt hjørne for meg selv. Jeg laget meg min egen lille hybel. Er jo så mye snakk om pasienter som ufrivillig blir lagt på gangen, men jeg gjorde det med glede. Var min måte å få alene tid på. 

                                              Min lille hybel nederst i gangen.

Sykepleierne på avdelingen var fantastiske og noen av de ble jo nærmest som ”venninner”. Noe jeg helt klart lærte og som man ikke vet før man har ligget på sykehus. Det er sykepleierne som driver sykehuset, så tusen takk til dere alle flinke sykepleiere rundt om i landet. Mc. Dreamy & Mc. Steamy de ”bare” kommer innom to-tre ganger i døgnet og forteller disse flinke sykepleierne om hva de skal gjøre.

 Legene fant ikke ut hva som var galt med meg og det skal sies at jeg ble sykere for hver dag. Etter jeg hadde jeg vært på sykehus i halvannen uke fikk jeg ”perm” noen dager da bodde jeg hjemme hos mamma og stefar, disse dagene husker jeg så og si ingenting av. Kom relativt fort tilbake til ”hybelen” min nederst i gangen på Grays Aker, nå hadde de første tårene begynt å renne. Jeg blir frustrert, lei meg og ikke minst litt redd.

Flere prøver stod for tur, og de finner ut at leververdiene mine bare fortsetter å øke. Nå har de bikket 1100 og dette er ikke bra. De finner ut at frk. Lever lager nye, men syke, celler. Så kroppen forgifter seg selv. Jeg blir satt på en hestekur av kortison da rettere sagt, Prednisolon. Da ble jeg fortalt at jeg måtte forvente å få måneansikt, få mye vann i kroppen, kunne bli deprimert, kunne bli beinskjør og best av alt legge på meg 10-15 kg med vann?! Jeg spurte forsiktig om jeg kunne slippe, men den gang ei. Det var spesielt en dame jeg fikk kontakt med som også lå på avdelingen, hun hadde tarm problemer og gikk på samme medisiner som meg. Hun var i utgangspunktet en liten spurv av et kvinnemenneske og BÆÆÆÆM så var hun ei lita bolle. Jeg kjente angsten kom over meg. Men jeg prøvde så godt jeg kunne å beholde smilet på og vi var en god støtte for hverandre.

Litt av meg fornektet at jeg var så veldig syk, men selvfølgelig begynte jeg og kroppen å bære preg av dette. Utrolig nok forble jeg fortsatt tynn og smekker, fjuuuuu. Flaks for meg, var jeg en av de få som ikke fikk disse bivirkningene ble faktisk ”høy” på disse i stedet. Jeg fikk mer energi, fit for fight så langt det gjør seg på ett sykehus. Etter jeg ble satt på den kuren skjønte jeg i hvert fall ikke hvorfor jeg måtte fortsette å være på sykehuset.

Men så var tiden virkelig inne for at legene måtte finne ut hva som feilet meg. Mamma som stod ved min side, ja hun var på sykehuset hos meg hver eneste dag i flere timer. Da snakker vi 4-10 timer per dag. Tusen takk mamma for at du alltid stiller opp tok deg ferie dager for å være der sammen med meg. 

Hun ble beordret hjem til leiligheten min for å hente alt jeg hadde spist og tatt av medisiner etc. Hun kom tilbake med dette og deretter måtte dette testes av laboratoriet, pillene jeg hadde jeg tatt var allergi tabletter, paracet og dette andre herlige preparatet detox, full renselse av blant annet leveren. Bare av det argumentet der burde jeg stusset ved når de reklamerte med, er det ikke leveren som er selve rensestasjonen? Bli ny og en bedre utgave av deg selv osv. Etter flere prøver og testing kommer det frem til at jeg faktisk hadde blitt FORGIFTET.

Ja, du leste riktig. Forgiftet av planteekstrakter og "kun" naturlige stoffer! Jeg hadde fått akutt leverbetennelse med organsvikt og siden det tok nesten tre uker før de fant ut hva som var galt fortsatte leveren å lage nye celler med gift i seg og da fortsatte kroppen å forgifte seg selv. Cellene i leveren begynte å dø, da får man arrdannelse og dette blir kalt skrumplever.

Fortsettelse følger i morgen..